I januar 2016 da jeg begynte i denne rollen, satte jeg meg en rekke mål å nå. En av dem var å nå ut gjennom sosiale medier til personer som ikke er involvert i dyrking av frukt, bær og grønnsaker, for å gi en kommentar til saker som er viktige for hagebruket. Du kan ikke slå sunn lokal dyrket mat som er av så høy kvalitet at den tjener en premie på våre eksportmarkeder!
Å dyrke maten vi trenger for å opprettholde helsen vår, kommer så vidt til sin rett i dag. Covid har refokusert verdens befolkning på viktigheten av å spise sunn mat. Tilbake her i New Zealand er ikke situasjonen annerledes. Potensialet for eksponentiell vekst av vår frukt-, bær- og grønnsaksproduksjon er altfor reell. Å nå dette potensialet hindres av en rekke policyinnstillinger. New Zealandere og verden etterspør produktene våre.
Beskyttelse av jord, vann, arbeidskraft og biosikkerhet er de essensielle elementene for å dyrke mat. Deretter er det behov for innovasjon, gjennom nye varianter og nye dyrkingsmetoder som fremmer ferskvann og klimatilpasning. På daglig basis står vi overfor en kamp om å beholde høyproduktiv jord for dyrking, med hus som plantes raskere enn grønnsaker.
Vann er i ferd med å bli en skremmevare i New Zealand, et land der 80 % av vannet som faller fra himmelen renner ut i havet. Hvorfor står ikke råd og regjering i spissen for sårt tiltrengte lagrings- og fangstinitiativer? Kanskje det blir noe handling nå som urbane New Zealand står overfor vannkrisen?
Regjeringens nedbryting av midlertidig migrantarbeid og opprettholdelse av begrensning av den anerkjente sesongbaserte arbeidsgiveren (RSE) Stillehavsarbeidsordningen hemmer direkte vekst og hagebrukets evne til å prestere og mate folk. Covid har lært oss at det er viktig å holde New Zealand beskyttet mot sykdommer og patogener ved grensen. Men selv med grensene låst, kommer nye planteskadedyr inn på New Zealand.
Deretter kommer vi til forskning og utvikling, etterfulgt av teknologioverføring til dyrkere. Vi trenger denne forskningen for å forbli konkurransedyktig i verdensmarkedene, og for å gi våre bidrag til ferskvann og klimatilpasning. Det som forskes på og finansieringen av den forskningen trenger en akutt omprioritering. På toppen av disse utfordringene kommer den markerte økningen i etterlevelse som pålegges dyrkere og bønder.
Sammen med det kompetente og eksperten på HortNZ-teamet har jeg brukt de siste fem pluss årene på å jobbe med hver av disse sakene for å forbedre situasjonen for dyrkere og som en konsekvens for hele distriktssektoren. Vår frustrasjon er at fremgangen ofte går sakte, mye langsommere enn den burde være.
En annen frustrasjon er å få anerkjennelse av hagebruk og dets bidrag til ikke bare økonomien – vi er en industri på 7 milliarder NZD – men også vår støtte til landlige samfunn og helsen til landet. En av HortNZ-kampanjene jeg overtok var å gjøre opprinnelseslandsmerking til et lovkrav i New Zealand. Det er et lovkrav i alle våre viktigste eksportmarkeder og har vært det i mange år. Denne kampanjen startet tidlig på 2000-tallet og i underkant av 20 år senere vil New Zealand ha lovpålagt opprinnelseslandsmerking.
Det er av de ovennevnte grunnene at vår hagebruksfamilie sammen med departementet for primærnæringer jobber for å skape en enhetlig tilnærming til utvikling av politikk på tvers av både regjeringen og industrien. Vi må komme inn på samme lag slik at vi kan gjøre en forskjell så raskt som mulig. Forbedring av politiske endringer som tar tjue år ville være en reell forbedring! Utviklingen av denne enhetlige tilnærmingen er i gang for tiden. Vi må få dette til å fungere fordi vi står overfor dagens utfordringer, de neste utfordringene kommer allerede til oss.
Massive investeringer fra verdens ultrarike går til matproduksjon og matsystem. For år siden var investeringene i matsystemet rundt 0.5 milliarder dollar. I år er investeringen beregnet til å være 20 til 25 milliarder dollar. Fokuset er på å dyrke all maten folk trenger så nært der de bor som mulig, og utvide konseptet med vertikalt jordbruk til å inkludere tre- og rotvekster.
Dette er en direkte utfordring for våre svært vellykkede og verdifulle eksportprogrammer. Jeg tror at det alltid vil være et førsteklasses sted for mat som dyrkes i New Zealand, men for å opprettholde dette stedet, må regjeringen og industrien samarbeide for å møte utfordringene på strak arm. Det er der utviklingen av en enhetlig tilnærming til strategiutvikling kommer inn. Den har en helt avgjørende rolle for å sikre New Zealand hagebruk en vellykket fremtid.
Avslutningsvis takker jeg alle som er involvert i hagebruk for deres støtte, HortNZ-styret og ansatte for å gi meg sjansen til å gi et bidrag, og deg som leser for å ha lest det jeg har skrevet.
Dette blir ikke min siste blogg, men det er min siste blogg som HortNZs administrerende direktør. Min etterfølger, Nadine Tunley, tar over 14. juni. Jeg er sikker på at du vil gi Nadine samme nivå av støtte og oppmuntring som du har gitt meg. Jeg vil imidlertid ikke gå tapt for sektoren, da jeg blir beholdt en stund for å støtte industrien på sesongarbeid og fremtiden til RSE-ordningen. Så jeg vil se deg rundt, om enn i en annen kapasitet.